Professor Harald Bache-Wiig foreleser på ELTE onsdag 9. mai kl. 14. Adr. Rákóczi út 5. rom 021.
Forelesningen tar for seg tre lærerskikkelser hos Dag Solstad. 1.) Geir Brevik fra romanen Irr Grønt (1969), 2.) gymnaslærer Pedersen fra Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) og 3.) professor Andersen fra Professor Andersens natt (1996).
Framstillingen tar utgangspunkt i debutboka Spiraler (1965), og dens mytisk fargede, absurde fortellinger (Kafka!) – med vekt på åpningshistorien ”Emigrantene”. Denne historien koples i noen grad til Platons huleliknelse. En innledende påstand er at denne historiens skildring av et umulig, tragisk-absurd forsøk på å bryte ut av en tilstand av klaustrofobi og fremmedgjøring, er en grunnleggende figur i forfatterskapet – også i skildringen av hans læerskikkelser. Holdningen er tragisk-heroisk.
Den eksistensielle fremmedgjøringen blir oppfattet på ulike måter – delvis kan den oppfattes som en tidløs tilstand knyttet til det å være menneske, dels gis den et historisk perspektiv. I Irr Grønt oppfattes still/tilstanden som skapt gjennom tidas herskende, mytiske billedmønstre. Disse mønstrene fanger menneskene opp og lukker dem inne. Geir Brevik forsøker å bryte ut i kraft av sin kritiske bevissthet om de virksomme mytene. Han vil ikke identifisere seg med dem, men bruke dem strategisk som en spiller. Idealet er å leve ”inautentisk” – W. Gombrowicz var en inspirasjon.
Men Brevik mislykkes og fanges i sitt eget spill. Kvinnen han har instruert og lært opp, tar makten fra ham, sin lærer. Men selve hans forsøk, er all ære verdt.
I romanen om gymnaslæreren framstår ikke historien som endelig forseglet, stanset. Gymnaslæreren blir tatt i skole av sine elever, og overbevises om at det fins et politisk parti (AKPm-l), som vil kunne sprenge de historiske rammer han har vært fanget innenfor som privilegert nordmann. Beretningen hans handler om at dette unike, utrolige forsøket på å bryte opp, bryte ut, slår helt feil. Likevel er ikke romanen først og fremst et politisk selvoppgjør, snarere er den et stykke sorgarbeid, der ”den store politiske vekkelsen” kanskje mer blir hyllet, enn utlevert til ironisk spott.
Skikkelsen Nina Skåtøy holdes av Pedersen oppe som et slags lysende, revolusjonært eksempel, bærer av et sinnelag som holder troen på utbrudd, ny verden, oppe. Kanskje gir hun videre kunstens håp. Han framstår som hennes ridder, dermed som ”ridder av det umulige”.
Også professor Andersen iverksetter en handling av motstand, brudd med det eksisterende. Han er vitne til mordet på en kvinne, men lar være å rapportere det, slik at en morder kan gå fri. Han synes mer og mer å identifisere seg meg morderen, inngår en slags djelvelpakt med ham, som har samband med at han har mistet all tro på kunstens (les: Henrik Ibsens) grensespengende kraft (hos H.C. Andersen mytologisert som ”Poesien”). Han unndrar seg dermed alt ansvar som medmenneske, samfunnsborger, og er seg selv nok. Slik går han til det ytterste for å påkalle en staff, en pine, som stadfester at han som menneske er utlevert til makter større enn ham selv. Og han får svar – hører ”Guds tordnende røst” – slik også Ibsens Brand opplever det.
Professorens absurde forsøk på å benekte alle bånd til noe utenfor seg selv, ethvert håp om tanscendens, kan oppfattes som et desperat forsøk på å bli motsagt, få et glimt av noe annet, et ”Annetsteds”, utenfor skyggetilværelsen han lever i.
På vrangsnudd vis er kanskje også han en slags ”ridder av det umulige”, og en tro på selve kunstnes grensesprengende kraft blir stående, romaner skal ”gi et løft” mener Solstad.
Kommentar: Gjennomgangen er først og fremst et forsøk på å synliggjøre et gjenkommende, tematisk og eksistensielt forestillingsmønster hos Dag Solstad, med bruk av enkelte teoretiske støttespillere: J. Baudrillard, G. Lukács, B. Brecht, T. W. Adorno, samt en del av Solstads egne essays og noen artikler som kommenterer forfatterskapet.
Harald Bache-Wiig